Universitetet i OsloProgram for forskning og utredning
for et bærekraftig samfunn


Senter for utvikling og miljø
 
: Hjem
 
: Bærekraftig utvikling
 
: Bøker og Rapporter
: ProSusNett
 
: Om ProSus
: Ansatte
: Aktivitetskalender
 
: In English


ProSus
Senter for utvikling og miljø (SUM)
Universitetet i Oslo

Postboks 1116 Blindern, 0317 Oslo.
Besøksadresse: Sognsveien 68, 4. et.

Tlf: 22 85 89 00 Fax: 22 85 87 90
E-post: informasjon@prosus.uio.no

Beskyttelse og forvaltning av ferskvann
Ferskvann er av vital betydning for drikkevannforsyningen, hygiene, landbruk, industri, byutvikling, vannkraft, fersvannsfiskeriene, transport, rekreasjon og annen menneskelig aktivitet.

I mange deler av verden er det en utbredt mangel på ferskvann, i tillegg skjer en gradvis ødeleggelse og forurensning av ferskvannsressursene. Årsakene er bl.a for dårlig rensing av kloakk og industriavfall, tap av naturlige vannkilder, skogrydding og dårlige landbruksmetoder som medfører at plantevernmidler og andre kjemikalier slippes ut i vann. Demninger, omlegging av elveleier og kunstige vanningsanlegg påvirker også vannkvalitet og vannmengde. Alle disse forholdene skader vannenes økosystemer og truer levende ferskvannsressurser.

Verdens matvareforsyning er helt avhengig av vann, men vanningsannleggene lider under forurensning og saltopphopning, noe som reduserer jordas evne til å produsere matvarer.

Mange av disse problemene er resultater av en utviklingsmodell som er ødeleggende for miljøet. Problemene er også et resultat av befolkningens manglende utdannelse og bevisshet, både om nødvendigheten av å beskytte vannressursene og om hvordan dette kan gjøres. Det er en utbredt mangel på forståelse av sammenhengen mellom forskjellige former for utvikling og deres virkning på vannressursene.

I utviklingsland mangler 1 av 3 personer reint drikkevann og sanitæranlegg - som er en grunnleggende nødvendighet både for menneskenes helse og verdighet. Det anslås at 80% av alle sykdommer og 1/3 av alle dødsfall i disse landene er forårsaket av forgiftet drikkevann.

Selv om det eksisterer usikkerhet når det gjelder omfanget av de globale klimaendringene, er det sikkert at temperaturstigning og fall i nedbørsmengeden vil medføre en ytterligere belastning på den skrøpelige balansen mellom vannforsyning og behovet for vann i noen deler av verden.

I andre områder kan økt nedbør føre til oversvømmelser. Om et varmere klima fører til at havnivået stiger, vil det kunne forårsake saltvannsinntrenging i elvemunninger og vannrike områder av kysten og bety oversvømmelse av lavtliggende arealer - spesielt lavtliggende øyer.

Deklarasjonen fra den andre klimakonferansen slår fast at "den potensielle virkning av en slik klimaendring kan vise seg å bli en miljømessig trussel av en hitil ukjent størrelsesorden ... og kan vise seg å true muligheten til å overleve på noen av de små øy-statene, i lavtliggende kystområder og i uttørkede eller halvt uttørkede områder."

Stilt overfor et slikt spekter av trusler, må vi finne metoder for å forsyne alle jordens innbyggere med den nødvendige mengden rent vann. For å kunne nå et slikt mål må den menneskelige aktivitet tilpasses naturens begrensninger slik at friske, funksjonerende økosystemer kan bevares.

Den riktige framgangsmåten for å skaffe alle mennesker vann og sanitæranlegg er: Heller litt til alle, enn mye til noen. En realistisk strategi for å møte nåværende og framtidig behov for vann vil være å utvikle billig, men egnet utstyr som kan installeres og vedlikeholdes av lokale håndverkere.

Bedre forvaltning av vannressursene vil kreve teknologiske nyvinninger, herunder forbedring av tradisjonelle teknologier. Det vil kreve at de begrensede vannressursene blir benyttet fullt ut og at vannet sikres mot forurensning. Det vil bety at vannforvaltningen må integreres i landenes nasjonale, økonomiske og sosiale politikk. Dette inkluderer arealanvendelse, bruk av skogressursene, og beskyttelse av fjellsider og elvebredder.

Forvaltning av vannressursene bør så langt som mulig bli delegert til laveste nivå som har forvaltningskapasitet. Den bør omfatte full offentlig deltagelse, noe som inkluderer kvinner, unge, urbefolkning og lokale gruppers deltagelse i beslutnings- og forvaltningsprosessen.

En realistisk målsetting er å oppnå global vannforsyning innen år 2025. Dette kan oppnås ved å utvikle billig utstyr som kan produseres og vedlikeholdes av lokale håndverkere.

De foreløpige målsettingene for år 2000 er å:

  • Forsyne alle byborgere med minst 40 liter rent drikkevann pr. person daglig.

  • Forsyne 75% av alle beboerne i byene med sanitæranlegg.

  • Iverksette standarder for forbrenning og håndtering av husholdningsavfall og industriavfall.

  • Samle inn og resirkulere tre fjerdeler av alt fast avfall i byene, eller håndtere det på en annen miljømessig trygg og forsvarlig måte.

  • Sikre at befolkningen overalt i landdistriktene har tilgang på rent vann og sanitæranlegg, samtidig som det lokale miljøet bevares.

  • kontrollere sykdommer forårsaket av dårlig vann, og spesielt sette som mål å utrydde visse tropesykdommer, som guinea-orm og elveblindhet, innen år 2000.

Forskjellige framgangsmåter er nødvendige for å skaffe nok vann og sanitæranlegg:

  • Det er behov for mer forskning omkring hvor mye vann, og av hvilken kvalitet, som vil være til rådighet for den økende befolkningen og for de økonomiske behov. Dette skjer på et tidspunkt hvor det er mangel på økonomiske ressurser og kvalifisert ekspertise innenfor vannforskningen.

  • I forbindelse med forvaltningen av vannressursene må det tas hensyn til nødvendigheten av å bevare vannets økosystemer. Beskyttelsen av vannet bør baseres på føre-var-prinsippet, hvor målet er å minimalisere og forebygge forurensning.

  • Landene må kartlegge og beskytte vannressursene og sørge for at vannet benyttes på en bærekraftig måte. Det trenges effektive forurensningsbegrensende foranstaltninger og kontrollprogrammer. Det er spesielt behov for hensiktsmessig teknologi for sanitæranlegg og avfallshåndtering i tettbefolkede fattige områder.

  • Det bør være obligatoriske konsekvensutredninger av alle større utviklingsprosjekter vedrørende vannressurser som kan tenkes å svekke vannkvaliteten og vannets økosystemer.

  • Det må utvikles alternative kilder til ferskvann. Dette omfatter avsalting, oppsamling av regnvann - spesielt på små øyer, resirkulering av vann og gjenbruk av spillvann. Slike prosjekter må benytte lavkostnadsteknologi, slik at teknologien blir tilgjengelig - og ikke minst - økonomisk overkommelig for utviklingslandene.

  • Hensynet til grunnleggende menneskelige behov og hensynet til å sikre økosystemer må prioriteres når vannressursene skal utvikles og benyttes. Utover disse kravene bør forbrukerne betale for tjenesten.

  • En forutsetning for en bærekraftig forvaltning av vann som en knapp og sårbar ressurs, er forpliktelsen til å kjenne vannets totale kostnader ved planlegging og utvikling av alle prosjekter.

  • Landene må beskytte skogen rundt vannkildene og begrense landbrukets forurensning av vannet.

  • Ferskvannsfiskeriene må forvaltes slik at de gir mest mulig mat på en miljømessig forsvarlig måte. Fiske og fiskeoppdrett må drives på en slik måte at det ikke skader vannets økosystem.

  • Husdyrhold trenger tilstrekkelige mengder vann og vannkvaliteten må beskyttes mot forurensning fra husdyrgjødsel.

  • Nye irrigasjonsprosjekter som kan ha vesentlig innvirkning på miljøet, bør underlegges miljøkonsekvensanalyser allerede i planleggingsfasen.

Verden trenger flere høyt utdannede mennesker som kan vurdere og utvikle ferskvannsforsyningene og forvalte vannprosjektene på en bærekraftig måte. Spesielt de fattige landene har behov for teknologi som vil sette dem i stand til å vurdere sine egne vannressurser

Nettredaktør: Trygve Bjørnæs